Mange har forsøkt å stadfeste tarotkortenes opprinnelse uten helt å lykkes. Det antas at kortene først dukket opp rundt 1370-tallet. Sirkulasjonen av kort kom samtidig med oppfinnelsen av papp. Mot slutten av 1300-tallet ble det lettere å produsere kort som var holdbare og dermed distribusjonsvennlige.
De første kortene man har funnet fra denne tiden er vanlige spillkort, men i 1392 malte Jacquemin Grigonneur hele tre pakker med forgylte kort til kong Charles VI. Disse kortene blir omtalt som «Charles VIs tarot» eller «Grigonneur tarot».
Mye tyder likevel på at tarotkort er mye eldre enn stokken fra 1392. Det er også funnet papyruser fra 1250 f.Kr. Et eksemplar hadde et bilde av en sjel som blir veid på Rettferdighetens vekt av sjakalguden Anubis.
Det finnes tre gjenlevende tarotstokker, alle laget til hertugfamilien Visconti.
Visconti-Modrone stokken
Den første tarotstokken ble malt av en ukjent kunstner mellom 1442 og 1446 for Filipo Maria Visconti. Cary-Yale tarotstokken, også kalt Visconti-Modrone stokken, kan man i dag se på Yale Universitetsbibliotek i New Haven, USA. Denne stokken består av 66 tarotkort. Den mest kjente av disse tre stokkene er den såkalte Visconti-Sforza stokken. Tarotstokken ble malt på midten av 1400-tallet for å feire hertugen av Milano, Francesco Sforza og hans kone Bianca Maria Visconti.
Man har trodd at disse kortene ble malt av kunstneren Bonifacio Bembo. Visconti-Sforza stokken ble malt med datidens ikonografi og inneholder de kjente sverdene, stavene, myntene, begerne og kongen, dronningen, knekten og esset, og har gjentatte ganger blitt reprodusert i nyere tid.
Laget detaljert guide
I 1781 skrev Antoine Court de Gébelin en detaljert guide for hvordan man skal bruke tarot til spåing. Gébelin påstod at ordet tarot kommer av de egyptiske ordene tar, som betyr kongelig, og ro, som betyr vei. Han mente at tarot representerte den kongelige vei til visdom.
Like før den franske revolusjonen arbeidet den fransk okkultisten Alliette under pseudonymet Etteilla. Etteilla jobbet som seer og kortleser, og han tegnet den esoteriske tarotstokken og la til astrologiske symboler og egyptiske motiv. Senere på 1700-tallet og tidlig inn på 1800-tallet skapte Eliphas Levi grunnlaget for den mest populære tarotstokken som fortsatt brukes i dag. Levi var en katolsk prest, skribent og lærer. Selv om Eliphas Levi var katolsk prest, studerte han mange andre religioner, samt astronomi, astrologi og metafysikk. Da han lagde sine første tarotkort brukte han sine kunnskaper om religionene, naturens elementer og ting som ble ansett som være viktige astrologiske hendelser og symboler.
Et hjelpemiddel for sine studenter
Levi påstod han brukte kortene som et hjelpemiddel for sine studenter i kunsten om spirituell oppløftning og selvhjelp. Mot slutten av 1800-tallet oppdaget A.E. Waite at kortene kunne brukes til å tyde mulige fremtidige hendelser. Rider-Waite tarotstokken var basert på Eliphas Levis kort og ble utgitt i 1896. Rider-Waite tarotstokken er den mest populære og brukte tarotstokken som brukes i dag.
Større anerkjennelse
Tarot ble introdusert for den vestlige kulturen tidlig på 1900-tallet og ble særdeles populær under første verdenskrig, men det er først i senere tid at tarot har fått større anerkjennelse og er blitt godtatt blant folk som et åndelig verktøy.